Bekymret? >  

Hei! Vi trenger din hjelp til å evaluere om Snakketøyet er nyttig for deg som ønsker å støtte og ivareta barn som pårørende. Ved å klikke på linken kommer du til et spørreskjema som tar kun et par minutter å fylle ut. På forhånd tusen takk for hjelpen!

Her finner du anbefalinger og eksempler på hvordan du som helsepersonell eller annen voksen i barns hverdag kan gjennomføre en bekymringssamtale med barn eller ungdommer, og hva du kan gjøre når du er alvorlig bekymret.

Fra bekymring til samtale
Hensikten med samtalen er å finne ut om du har grunn til å være bekymret. Dette for å kunne støtte og hjelpe barna videre.

•  Forbered deg
Å finne en åpen arena for samtalen er like viktig som hva du sier og hvordan du sier det. En åpen arena er en situasjon der barna selv kan ta opp vanskelige situasjoner eller følelser, eller der du kan ta opp temaer.  Det kan være på vei til trening eller i felles aktiviteter. Samarbeid gjerne med andre voksne, som lærere eller fritidsledere. Det er bra for barn at voksne er samkjørte når det gjelder hva som sies og hvordan barnet ivaretas.

•  Vær oppmerksom på hvordan du framstår
Barna må oppleve at du er til å stole på og at du vil familien vel. Barna kan lett trekke seg tilbake eller miste interesse for samtalen dersom de opplever at du ikke lytter, utålmodig eller på andre måter signaliserer at du ikke er til stede for dem.  

•  Vær konkret
Si at du er bekymret og hvorfor. Gi konkrete eksempler. For eksempel: ”Jeg er bekymret for deg. Læreren din sa til meg at du kommer til å gå ned i tre fag, at du har kommet for seint flere ganger uten at du har sagt det til meg. Dessuten har vi alle vært ganske stresset på grunn av mamma. Jeg regner med at det gjelder deg også”. Ikke bruk for mye utenomsnakk eller generaliseringer. Hold deg til saken og ikke bruk flere ord enn du trenger.

•  Si at du kan ta feil
Barn kan endre seg uten at det har skjedd noe spesielt. Det kan også hende at det er andre grunner til atferden du er bekymret for enn familiesituasjonen (for eksempel kjærlighetssorg eller allergier).

•  Ta pauser underveis
Legg inn lange nok pauser. Stillhet gir den andre mulighet til å tenke over hva du har sagt. Mange barn har lært at det å ikke si noe, gjør voksne stresset. Voksne kan da begynne å snakke enda mer, noe som kan endre samtalen fra dialog til monolog. Stillhet, kombinert med et oppriktig og interessert blikk kan føre til at barna begynner å snakke om problemet.

•  Når barna ikke erkjenner at det er noe å bekymre seg for
Av og til kan barn og unge svare benektende eller virke avvisende når voksne sier at de er bekymret. Da kan det hjelpe at de trygges på at de ikke trenger å si så mye akkurat der og da selv om de innrømmer at de har det vanskelig. For eksempel: ”For meg ser det ut som du ikke har det helt bra. Hvis jeg spør deg om det er noe i veien kan det hende du svarer nei fordi du ikke orker å snakke om det som plager deg. Men du kan faktisk si at det er noe i veien, men at du ikke orker å snakke om det akkurat nå. Da vet jeg at du ikke har det så greit. Og så vet du at jeg vet. Men vi må likevel ikke snakke mer om det hvis du ikke har lyst. Kanskje vi kan snakke om det senere en gang.”

•  Når barna erkjenner at det er noe å bekymre seg for;
Vis barna respekt og anerkjennelse for mot og åpenhet dersom det erkjenner at det er et problem. Vær oppmerksom på at barna kan angre seg hvis dere snakker for mye om det som er vanskelig. Derfor er det viktig at den voksne setter grenser for dette i samtalen.

•  Planlegg veien videre
Om barnet erkjenner et problem eller ikke, er det vanligvis lurt å snakke med den andre forelderen eller andre voksne. Dersom situasjonen ikke er akutt, er det best å bruke tid på å sette seg inn i situasjonen før du handler. Få oversikt over hvem i barnas hverdag som kan samarbeide om å støtte og hjelpe.


Fra bekymring til handling

Hvis du er alvorlig bekymret for et barn, har du som offentlig ansatt plikt til å melde bekymring til barnevernet. Er du usikker kan du drøfte saken anonymt med barnevernet. Som privatperson har du en moralsk plikt. I de aller fleste tilfeller er det beste for barnet, foreldre og barnevern åpenhet rundt hvem som har meldt bekymring, men som privatperson kan du også melde anonymt. Det er ikke sikkert at andre ser det du gjør eller at de tar bekymringen videre. Det er uansett bedre for barna at det er flere som sier i fra enn at få eller ingen gjør det.

Helsedirektoratet har laget veilederen, ”Fra bekymring til handling”. Den gir en god innføring i hvordan du kan forholde deg til barn du er bekymret for. Den anbefaler også en fremgangsmåte du kan følge når du er bekymret for et barn:

  1. Gjør en vurdering. Hvor bekymret er du?
    1. Analyser bekymringen/magefølelsen din ved å skrive ned observasjonene dine så konkret som mulig, gjerne over litt tid: hva har du sett eller hørt, hva har blitt sagt og gjort, hvor lenge har du vært bekymret?
    2. Diskuter bekymringen med en kollega eller med lederen din (Jf. Helsepersonelloven § 21 om taushetsplikt).
    3. Oppsummer og konkluder på om dere har grunn til å være bekymret.
       
  2. På bakgrunn av vurderingene bestemmer dere hvordan dere skal gå videre med saken på arbeidsplassen.
    1. Vi klarer dette selv ved hjelp av egne tiltak og samarbeid med foreldrene.
    2. Vi trenger hjelp til vurderingen fra noen som har mer kompetanse. 
      Et godt råd er å kontakte barneverntjenesten for en anonym drøfting. Du kan si hvem du er og hvor du jobber, men anonymisere barna og familien. I slike drøftinger kan barneverntjenesten anbefale tiltak, for eksempel en bekymringsmelding. Mesteparten av det barnevernet gjør er å tilby råd, veiledning og hjelpetiltak i frivillig samarbeid med barnefamilier. Det trenger altså ikke handle om mishandling for at dere kan lage en bekymringsmelding. Andre instanser du kan kontakte er helsestasjon, skolehelsetjeneste eller PP-tjenesten.
    3. Bekymringen er så alvorlig at barnevern, politi eller andre ansvarlige
      instanser/personer må kontaktes. Opplysningsplikt og bekymringsmelding til barneverntjenesten omtales senere i dette emnet.

Samtale med foreldre om bekymring
Dersom det ikke er fare for barns egen sikkerhet, så bør bekymring tas direkte opp med foreldrene i en egen samtale. Slike samtaler kan oppleves vanskelig for de det gjelder og det er viktig at de gjennomføres på en ordentlig og etterrettelig måte. Her er noen anbefalinger til samtaler om bekymring:

  • Vær gjerne to i slike samtaler slik at dere kan støtte hverandre.
  • Forbered samtalen ved å tenke gjennom hva som skal sies, hvordan det sies og hvem som skal si hva.
  • Vær konkret og tydelig på formålet med samtalen og bekymringen dere har for barna.
  • Gi rom for reaksjoner og vær nysgjerrig på foreldrenes tanker og meninger.
  • Gi uttrykk for forståelse for familiens situasjon. Husk; det er en bekymring du skal dele med foreldrene, ikke en anklage.
  • Avklar hvordan bekymringen skal behandles videre før dere går fra hverandre
  • Skriv referat.

Opplysningsplikt og bekymringsmelding til barneverntjenesten
Hvis du er bekymret for om barn blir mishandlet, eller om det foreligger andre former for omsorgssvikt, eller om barn viser alvorlig atferdsvansker, har du som offentlig ansatt en selvstendig plikt til å melde fra til barneverntjenesten. Plikten gjelder uavhengig av taushetsplikten og fremkommer av helsepersonelloven § 32 og barnevernloven § 6-4.

Selv om du ikke trenger å informere foreldrene om at du vil kontakte barnevernet, er det som regel best både for barna og ditt fremtidige samarbeid med familien. Unntaket er dersom du har grunn til å anta at det å informere foreldrene vil være til fare for barna. Bekymringsmeldinger skal være skriftlige og så konkrete som mulig.